Jeg må nok medgi av bloggskrivingen er kommet noe på etterskudd siden Lise og Bjørn forlengst har pakket bilen og gitt seg avsted nordover. De er sågar kommet helt hjem til Grimstad. Men siste felles tur gikk vestover fra Finike, også til Saklikent.
Ikke til den samme Saklikent som sist og slettes ikke på ski. Vi har hørt om en dal, eller rettere sagt et trangt skar, som man kan utforske flere kilometer innover. Dog avhengig av vær og føreforhold. Dette stedet ligger altså først vest, deretter nordnordøst.
Vi passerer derfor Demre hvor julenissen egentlig kommer fra, drar videre nedenom Kekova Road for å inspisere vår neste vinterhavn.
Deretter blir det lunsj og markedsbesøk i Kas, før vi slår oss til ro i byen Kalkan, 2-3 mil nordvest av Kas.
Der ligger en liten havn, godt beskyttet av moloen. Vi har vært her med Honeybird i 2002 og mange forandringer har skjedd.
Vi finner en fin parkeringsplass i havneområdet, hvor vi tilogmed har tilgang til døgnåpent toalett.
Men denne er svært så kosete og vil være venn med både LisE og Sala. Neste morgen drar vi raskt videre. Det er kjølig og fremdeles skygge i Kalkan. Vi drar likegodt til Patara, en velkjent oldtidsby og en populær badestrand. for å spise frokost.
Oldtidsbyen Patara ligger også her. Den var en gang havnebyen til Xantos som lenge var hovedstaden i det Lykiske riket.
Lykierne kom og bosatte seg i på denne brede halvøya som strekker seg fra Fethye til Antalya, allerede rundt 1400 f.Kr. Et svært stolt folkeslag som ikke lot seg kue av noen. Da Perserne angrep rundt 540 f.Kr. stengte man barn og kvinner inne og satte fyr på husene. Mennene gikk ut i strid og kjempet til siste mann. Det sies at ca 80 familier, som var bortreist på dette tidspunkt, kom tilbake senere og bygde opp igjen byen.
Slik kunne vi ha fortsatt ganske lenge, men nå begynner enkelte å bli en smule lei av «gråstein» og vil gjerne se noe annet.
Vi setter derfor kursen direkte mot Saklikent, den skjulte byen. Kløften er ca 18km lang og et fascinerende syn. Klippene kneiser ca 600 meter i været.
I bunnen flyter elva og det første stykket er en plankesti, montert i fjellveggen.
Litt lenger framme utvider skaret seg nesten til en slags grotte. Lyset er spesielt og gir oss en slags trollsk stemning.
Ganske spesiell lysvirkning og stemning
Det var imidlertid så langt vi kom inn i skaret denne gang. Oppslag var satt opp overalt at grunnet den høye vannstanden i elva, var det farlig og derfor forbudt å fortsette.
Vel ute i det fri var det deilig å få litt solvarme igjen. Derimot i en glovarm Juli/August-dag kan jeg tenke meg at det ville vært både deilig og svalende med en tur videre, inn igjennom skaret og vasse enda noen kilometer.
Det er varslet dårlig vær og derfor setter vi likegodt kursen mot Finike igjen. Her bygger vinden seg opp og lavtrykkene er på vei.
Vi er kommet fram til avskjeddagen. Lise, Bjørn og Sala har lange og strabasiøse kilometer igjen. Det er i tillegg meldt både frost og snøvær også i sydeuropa.
Det er blitt 14. februar og vi har avskjedsfrokost.
Takker for en trivelig tid sammen både å dele opplevelser på tur og ikke minst hjelp i forbindelse med båtreparasjon.
AM OG JEG ER DERMED TILBAKE I HVERDAGEN. DET BETYR RUSTPIKKING, PUSSING, MALING, SAMT ANNET VEDLIKEHOLD, BÅDE INN OG UTVENDIG PÅ BÅTEN.
MEN I DAG 27. FEBRUAR REGNER DET. DA ER DET GREIT Å SITTE FORAN PC`N OG SKRIVE BLOGG.
HA EN TRIVELIG UKE!!
Honeybird Norway 